I det siste har consiliumet mottatt flere klager da de har fokusert mest på Vokternes interesser og dermed ignorert flere søknader og forslag fra de andre ordrene. Da flere av ordenene har interesse av å sørge for at byen er trygg for vanlige borgere også har vi blitt innkalt for å se nærmere på en sak med en seriemorder, ”Maskinisten”. Vi får utdelt særdeles lite info og bedt om å se på saken.
Vi møttes alle ved det lokale biblioteket for å prøve å finne ut hva vi kunne, skjønt Stalker dro for å se på saken nede på stasjonen. Etter noen timer research fant vi ut følgende:
Media har gitt drapsmannen kallenavnet Maskinisten på grunn av hvordan likene er blitt behandlet. Flere kroppsdeler er byttet ut med maskineri og lignende. Hittil har det vært tre ofre, men lokasjon har ikke gitt noen hint og det har ikke vert noe mønster i hvor ofte han har drept. Kun det at likene er blitt behandlet som de har vært gjør at politiet mener det er samme person som ligger bak det. Da Stalker kom tilbake til oss andre fikk vi studert politirapporten og kunne se nærmere på hva offentligheten ikke viste. Ivan Hertzel (tretti-førti) hadde fått øynene byttet ut med kameralinser, Maria Alegro (seks barn, alle med egne familier) hadde strupen og spiserøret helt ned til magesekken byttet ut med et rør fra en støvsuger, Bobby Walker (søtten) hadde fått ørene og hele ørekanalen fjernet og byttet ut med små mikrofoner. Samtlige hadde også fått flere organer fjernet med kirurgisk presisjon og plassert på glass og bokser som var å oppdrive i nærheten. Ingenting var faktisk fjernet fra åstedene.
Både vi og politiet sto uten hint til hva som gjorde akkurat disse tre personene så spesielle for drapsmannen. De hadde ingen tilsynelatende koblinger mellom seg. Uten å ha kommet særlig lengre dro vi til politistasjonen og likhuset for å intervjue de avdøde. Charlotte laget en sorts portal inne i bilen til Allan og vi gikk alle gjennom og ble spøkelser… Vi traff alle tre på likhuset. Ivan ville ikke godta at han var død og husket ikke mere enn at han hadde satt seg ned for å spise frokost før han dro på jobb og det banket på døra. Maria hadde vert i live mens drapsmannen hadde operert på henne og kunne fortelle oss at han hadde sagt at ”Verden vil bli en bedre plass uten deg”. Bobby hadde også hørt ham si dette. De kunne også fortelle oss at drapsmannen var en eldre herre med hvit bart og britisk aksang. Etter et lite intervju konkluderte vi også med at det eneste de tre hadde til felles var at de gikk inn for å hjelpe andre. Ivan arrangerte møter for AA, Maria hjalp ofte til på suppekjøkken og Bobby [OOC: Øøøøh… Husker ikke]. Med denne særdeles tynne informasjonen dro vi tilbake til en normal eksistens mens vi diskuterte hva vi kunne gjøre og om dette faktisk hadde noe med saken å gjøre. Samtlige ofre hjalp andre mennesker og drapsmannen hadde sagt at verden ville bli bedre uten dem.
Før vi rakk å tenke mere på det fikk politimannen som hadde ansvaret for saken en telefon om at drapsmannen hadde slått til igjen. Politiet rykket ut og vi rykket etter.
Vi stoppet ved et sykehus og for å ikke vekke oppsikt dro vi igjen gjennom portalen og fulgte etter politiet til en operasjonssal. Håpet om å finne en overlevende forsvant når vi så legen. En mann hadde blitt spent fast til operasjonsbordet og mishandlet på lignende måter som de andre ofrene. Han hadde også fått fingrene fjernet og byttet ut med skalpeller. Vi fant en knapp i den ene lommen på frakken så vi tok den for å kunne scrye på gjerningsmannen. Vi fikk også tak i overvåkningsvideoer fra sykehuset og etter en rask sjekk fant vi mannen vi så etter. Man forsøkte scrye ham, men Silver Shield møtte en vegg. Vi dro straks til det lokale athenaum for å se om ikke det lå noe Mystisk bak dette allikevel.
En og en halv time senere hadde vi ett alternativ vi tenkte å ta en nærmere titt på. Austaire, en ”hemmelig” og heretisk orden innenfor Vokterne. Noen viste også at Guildenstern hadde blitt rekruttert til å bli med dem, men har i lengre tid jobbet på å avskrive seg fra alt de står for. Vi dro straks for å slå av en prat med ham. Etter en kort innføring i hva de sto for (mystisk likt det som stod i bøkene på athenaumet) beskrev vi mannen vi var ute etter. Guildenstern ble blek og sa at navnet på den personen var Moriarty. Det var Moriarty som rekrutterte Guildenstern.
Mens man så sto der og prøvde å pumpe Guildenstern for alt han visste om denne personen (hvilket han var mer enn villig til å gi oss info om så lenge han slapp å tenke for mye på hva han hadde vert igjennom) fikk Charlotte atter en av sine innfall hvor hun bare vet ting. Hun mente bestemt at Moriarty befant seg i radiotårnet. Jeg har lært at når Charlotte forteller oss hva stemmene i hodet hennes mener er det ofte en god ide å høre etter. Når vi og Guildenstern kom fram til radiotårnet hadde det allerede begynt å regne og tunge grå skyer hang over oss. Med forskjellige måter å sanse liv på trålet vi etasjene mot toppen, hvor vi antok han måtte være. Etter en sjekk av øverste etasje fant man ut at det var noen på taket av tårnet. Vi klatret opp og flere blåholdt på stigen for å ikke miste grepet i regnet. Det høljet ned. Toppen av tårnet hadde ingen gjerder for å passe på og det var glatt på grunn av vannet, det hjalp heller ikke at det var mørkt ute. Midt oppe på taket var et høyt spir, en lynavleder, og ikke langt unna sto en hytte i metall. Den hadde ingen dører eller vindu som vi kunne se, men vi trengte ikke gruble lenge før veggen som vendte mot oss falt ned og Moriarty kom ut. Vi var forberedt på å måtte takle en farlig situasjon, det vi ikke var like forberedt på var maskingevær og flammekastere. Huden trakk seg tilbake fra Moriartys armer og metallet formet seg om til våpen av ymse slag. Vi åpnet ild tilbake, men ikke med forventet resultat. Der han ble truffet av kuler kom gnister mens huden ble skrellet av og vi så metallet under. Etter en kamp hvor både konvensjonelle våpen og magi var involvert slo lynet ned mot Moriarty. Jeg var bare noen meter unna så jeg så godt hva som skjedde: Lynet slo ned mot oss, men hoppet rett inn i lynavlederen, gikk ned langs den før den hoppet av igjen og traff Moriarty med et lyn tykt som et tre. Alt ble hvitt. Når jeg igjen kom til sansene så jeg at Moriarty var borte, hytta hadde smeltet og tårnet var i omtrent like tragisk forfatning. Så kjente jeg at tårnet begynte å vaie. En rask statussjekk og jeg konkluderte med at lynavlederen i de tre øverste etasjene hadde smeltet med hytta. Jeg så på resten som også så ganske skremt ut mens de småjogget mot stigen i regnet. Ikke bare var taket glatt det var ikke lenger stødig. Men resten kavet med å komme seg ned før alt gitt til helvete benyttet jeg meg av mørket til å gro vinger og hoppet deretter av taket.
Jeg landet et passelig stykke unna og sprang i retning tårnet igjen for å forsikre meg om at resten overlevde. De kom springende ut og kom akkurat i trygghet før toppen av tårnet knakk av og falt ned til bakken. Selvfølgelig landet det på bilene våre. Akk, min splitter nye bil. Jaja, får ta i bruk sykkelen igjen da…
Vi fant ut at vi hadde gjort nok skade for en natt og gikk bort i samlet flokk. Vi prøvde ringe Curunir for å varsle, men det slo oss fort hvorfor vi ikke hadde dekning.
- Cikala Mato
GM: Henrik
Spillere:
Allan
Charlotte
Cikala Mato
Stalker
Silver Shield
