En Eksplosiv Begynnelse, Del 2 - I Skyggen av en Konspirasjon

27/08-08
Spilleder: Henrik
Spillere
Sondre: Silver Shield
Kris: Jack
Torstein: Kage
Eva: Charlotte
Joar: Annulus


Man får omsider samlet sansene og det blir forsøkt å putte litt mer orden i sakene. Jeg ser fangene bli slept forbi meg, ikke lenge etter virker det som om vi er blitt en liten gruppe som ser i samme retning. Det virker som om de tenker det samme som meg akkurat nå: Hvordan kunne dette skje?

Jack er her, og hvis jeg husket rett så var de to andre Kage og Charlotte. Vi kom til en slags samstemt, åndelig enighet om at vi måtte prøve å finne ut hvordan Banisherne kom seg inn forbi all sikkerheten, og hvorfor akkurat nå. Annulus kremter i bakgrunnen og spør om han kan få hjelpe til. Han er forsåvidt en mistenkt, men hans holdning og kommentarer for bare noen minutter siden kunne tolkes dit hen at han var mer interessert i å finne ut hvordan eller hvorfor anti-magikerne var i besittelse av magisk augumenterte våpen. Så jada, så lenge han ikke gjorde noe til hinder kunne det la seg gjøre å ha ham med, han har jo tross alt resurser og verdifull kunnskap til disposisjon.

Så der stod vi. «Ground Zero.» Det var mye å ta i. Vi burde i første omgang avhøre fangene, men det var for mye som ikke stemte, vi måtte orientere oss i kaoset før beviser og slikt forsvant. Hvordan var møtet sikret? Kage ber om å få et skriv med en slik oversikt, fra Sentinel Maleficent, men en slik vil ta én dag å oppdrive. Jeg tar en titt på energiene og mønstrene i den gangen Mafia-Banisherne hadde stormet inn. Noen av dem var fiklet med, enten deaktivert eller ødelagt. De andre peker på et kamera, jeg tror de hinter til noe…

The Wynn er heldigvis en av våre beste kunder, så jeg ikler meg litt ekstra autoritet og går for å sjekke tilstanden på sikkerhetsrommet. De andre prøver å finne ut mer om hvordan Mafia-gjengen oppholdt seg her, om det var bare i dag eller tidligere.

På sikkerhets- og overvåkningsrommet så er det ganske hektisk, det virket som om vaktene ikke hadde øvd så mye på dette scenarioet før. Jeg veivet med firmalogoen og spurte om tingenes tilstand. De trodde kanskje noe var ødelagt eller ledninger som hadde røket. Jeg setter meg ned i det litt rolige hjørnet unna snøskjermene og kobler meg opp mot systemet. Mens jeg lar diagnoseprogrammet gå i bakgrunnen leter jeg meg frem til de riktige kameraene. Mafia-gjengen hadde valgt en mindre trafikkert rute i fra garasjen og var lettere å spore tilbake gjennom de forskjellige kameraene. De hadde boret våpnene delvis i skjul og i bager mens de satset på å ikke bli oppdaget under veis. Den andre inngangen, hvor tinnhatt-jentene hadde kommet, gikk rett gjennom spillelokalene og var vanskelig å spore vekk fra gangen. Men utenfor døren så hadde de stått i ring og manet frem en flammekaster! Jeg tok selvfølgelig og spilte over klippene med noe mer passende. Jeg kunne informere vaktene om at det ikke hadde skjedd noen skade på systemene og at alt var intakt, bortsett fra delene som hadde vært i kontakt med eksplosjonen.

Jack mente han hadde funnet Mafia-gjengens bil, og jeg kunne bekrefte at det var en 1920 T-Ford. Han og Kage hadde funnet ut at den var låst. Charlotte og Annulus hadde mistanke om at bilnøkkelen var oppbevart i resepsjonen med romnøkkel som hentelapp. Det viste seg å være sant da en romnøkkel ble funnet på den ene anti-magikeren. Imens så hadde Kage dratt til sykehuset for en liten legesjekk.

Vi kom til den konklusjonen at vi skulle undersøke rommet deres, det viste seg å være intet mindre enn en av de bedre suitene. Men jo, hva skulle de med penger etter et utført selvmordsoppdrag? Vi tok det forsiktig. Jeg og Annulus gikk fremover mens vi studerte de magiske energiene i rommet. Det var nokså mundant egentlig, og det var også å forvente av folk som hatet magi.

Men så plutselig kjenner jeg nærværet av en ny magisk tilstedeværelse. Jeg rekker så vidt å se at det er en slags energiladet krystall som kommer i vår retning før jeg instinktivt hiver meg unna. Heldigvis så får jeg plassert en sofa mellom meg og den kommende eksplosjonen. Jeg trodde jeg hadde fått nok sjokkbølger i dag, men heldigvis var ikke denne eksplosjonen like høy og kraftig som den forrige. Når jeg ser over sofakanten, mens jeg klargjør X26en, så kommer det en mann med pistol fra soverommet. Han skyter i min retning!

Annulus sender i ham en energikule. Det var absolutt noe han følte på kroppen, men han greier fortsatt å skyte tilbake. Jeg legger merke til åndemagi fra Jack på taseren min, og entropimagi fra Charlotte på angriperens pistol. Jeg prøver å kontrollere pusten min. Nå vet jeg at det står mellom liv og død! Denne mannen mener alvor, han har mord i blikket! Jeg reiser meg og trekker av. Jeg traff! Mannen ligger og rister, mens han nytteløst prøver å få tak i elektrodene, før han går ut for telling.

Problem avverget, dog situasjonen er langt fra beroligende. Jack sørger for å begrense skadene eksplosjonen forårsaket de andre. Det virker som om angriperen er død, men når jeg drar ut elektrodene så viser det seg at det ikke var tilfellet. Ifølge lommeboken hans så heter han Phillip LaGia. Man finner en del dokumenter i suiten, så var det bare å ta med oss denne LaGia ned. Vi kunne trengt et tau. Beklageligvis så har jeg ikke strips på meg, hvorfor skulle jeg det? Får huske på det til siden. Ingen andre hadde strips eller tau heller. Vi ender opp med noen lakenfiller som ble forsterket av Charlotte, men vi ble ikke helt enig om hvordan vi skulle få ham med oss. I hvert fall ikke før han plutselig sved av båndene og freste i mot oss! I min umiddelbare forskrekkelse så skjøt jeg ham uten å tenke. Det føltes litt ut som den siste scenen i en skrekkfilm, hvor monsteret eller morderen brått våkner til liv igjen en siste gang. Så uten noe videre om og men så lar jeg elektrodene sitte denne gangen, videre så heller vi litt av barskapet over ham og tar med resten hjem (Det går jo på hans regning uansett). Så bæres “fylliken” ned; en arm over skulderen og en hånd på avtrekkeren til taseren.

Kage er tilbake fra legesjekken når vi kommer ned til det provisoriske fengslet, for å legge fra oss LaGia for en liten stund. I dokumentene som ble funnet var det diverse detaljer om angrepet og observasjoner de hadde gjort seg, men mest oppsiktsvekkende var et anonymt brev. Brevet inneholdt intime detaljer om magikeres affærer i Las Vegas, blant annet at The Wynn ofte ble brukt, samt passord på en del av sikkerhetstiltakene til konferansesalen.

Så kunne vi endelig forhøre de overlevende banisherne. «Good Cop/Bad Cop» fungerte ikke så godt på LaGia, men vi fikk vite at de var like overasket som oss at tinnjentene dukket opp samtidig som dem. Før vi dro så påpekte LaGia at de uansett hadde vunnet selv om angrepet hadde blitt en fiasko. Dersom vi bare lot dem gå, for å vise at vi var bedre enn dem, så kunne de komme sterkere tilbake. Og dersom vi drepte dem ville vi bare bevise at vi var så forferdelige som de mente vi var. Jeg fnøs og gikk ut. Han er ikke den første som har sagt noe slikt i en lignende sammenheng. Hva han synes og tror om oss er irrelevant, får han livstid så kan han dø med et lite klynk i en ensom celle. Så gikk vi videre og plukket ut den yngste av dem, Mike, og droppet «good cop» fra ligningen. De visste dessverre ikke noe viktig, brevet var anonymt og de hadde overvåket oss i 3 måneder, mens de under LaGias ledelse var en del av en skuespillertrupp som gjenspeilte 1920-tallets gangstervirksomhet. Han visste heller ikke noe mer enn det som allerede stod i alle dokumentene vi hadde.

Annulus hadde undersøkt symbolet på ringen til Tinnhatt-jentene og funnet fram til internettsiden til en gruppe som kalte seg “Oversetterne”. De var en gruppe på 8 stykker som ville opplyse verden om at romvesener var iblant oss og rutinemessing bortførte folk. Vi ville undersøke saken nærmere og dro til klubbhuset deres. Charlotte skulle stå vakt mens Kage og Jack skulle snike seg inn bakdøren. Meg selv og Annulus skulle være henholdsvis reporter og fotograf fra “Weekly News”; et halvseriøst tabloid som skriver om sprø og overnaturlige saker, som for det meste bare er sprøyt. Annulus la et slør over våre magiske signaturer, samt fikset et pressepass.

Hun som åpnet døren presenterte seg som Blaine Halliwell. Hun var litt skeptisk til oss, og ville heller bli tatt seriøs, men vi greide å overbevise henne om at vi ville ta henne seriøst og lage en verdig artikkel. Vi fikk forklart at ikke alle var der, det hadde blitt en splid innad i gruppen hvor fire av dem brøt med resten. Videre så fortalte hun oss om sin egen bortføring, eller oppvåkning som vi kaller det. Plutselig stod Jack i døråpningen og prøvde å vinke til oss. Blaine snur seg og han spør om det var her toalettet var. Så var det et eller annet hvitt før han ble stiv og seg sammen. Hm, best å ikke bryte coveret nå, jeg fikk bare spille redd og forskrekket, og ta i god bruk den redselen og forskrekkelsen som allerede var der. Hva er det som skjer? Blaine holder frem en lommelykt som ser nok så speisa og futuristisk ut. Hun sier at det var en slik et som nøytraliserte Jack, for så å true oss ned i kjelleren. Det var nytteløst å snakke seg ut av det, men det gjaldt å være in-character så lenge vi hadde mulighet.

I kjelleren så lå Jack og Kage bevisstløs på hver sin bordplate. Rommet var like futuristisk innredet som kapellet til Boothby, ja, kanskje mer. Det var en mann der som hun kaller Morris, som siktet på oss med.. våpenet. Det var også en yngre herremann der, (navn), som så ut til å drive den tekniske delen av prosjektet. De tok fram en dings og begynte å skanne oss. Heldigvis så fungerte Annulus' slør, så det var bare Jack og Kage som ble erklært romvesener. Så alt håp var enda ikke ute, men det ble noe tvil rundt håpet når Blaine sier at vi får æren av å være de første som får se “Oversetteren” i bruk. Jeg spurte selvfølgelig om hvorfor den ble kalt det og fikk til svar at den “oversatte” materien til romvesener, i menneskeform, om til deres originale materie, for så å sende den dit de kom fra; ut i verdensrommet!

Hva skal vi gjøre nå, tenker jeg. Annulus dulter borti meg for å hinte til at jeg må gjøre noe. Rådvill så prøver jeg å oppholde dem med flere spørsmål rundt hvordan greiene deres fungerer. Annulus gjør et eller annet mens jeg avleder oppmerksomheten deres. Kage våkner til og mens oppmerksomheten ledes dit hen så sniker jeg ut X26en. Kage spretter opp og slår til Morris, som ser ut som om han er i ferd med å aktivere noe. Annulus fjerner magien som binder Jack mens jeg kjører taseren inn i ryggen på Blaine. Annulus sender så en energikule mot Morris mens jeg ser at Blaine bastant strekker ut mot elektrodene for å rive dem ut. Og så…

Jeg ser så vidt opp mot Morris før han peker dingsen sin i vår retning, og ut kommer plutselig en brennheit, rød stråle som brenner seg inn i Annulus… Plutselig er alt svart-hvitt… Annulus' smerte går som et ekko i bakhodet og jeg kjenner lukten av brent kjøtt. Alt går plutselig så sakte… Jeg hører et lite dult av at taseren min treffer bakken og kjenner at armene mine beveger seg. Med et instinktivt og intenst blikk ser jeg rett på Morris. Han får en brå og voldsom rykning… Han står urørlig i et lite, halvt sekund, før han hoster litt blod og knekker sammen. Blaine kaster seg fortvilt over ham mens hun skriker «nei!», for så å plutselig forsvinne.

Jeg rister sjokket av meg. Annulus ser ut til at han fortsatt kan stå. Såret hans ser alvorlig ut, men for svidd til å blø. Utstyret i kjelleren blir samlet opp, mens jeg sørger for å redusere båndene disse “Oversetterne” har til denne“Oversetteren”. Annulus sier at det kammeret er for farlig til å bli tatt hånd om av noen andre enn Cencoren. Området blir sikret, den umiddelbare faren er over. Vi avlegger en slags rapport og drar hjem.

Vel hjemme igjen, stenger jeg av rommet for omverdenen og tar et langt, varmt bad…

Unless otherwise stated, the content of this page is licensed under Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 License